I dag er 30% av USAs befolkning ansatt i offentlig sektor.  Denne gangen gikk det bare noen uker før regjeringen satte inn mottiltak mot krisen – ikke slik som sist, da det primært var markedsaktørene som skulle rydde opp i første omgang. Om mottiltakene vil ha ønsket effekt er en annen sak.   

Det som er åpenbart er at finanskrisen får virkninger langt utover det som skjer innenfor USAs grenser, noe også de internasjonale initiativene de siste dagene viser.  

Jeg tror også at måten vi kommuniserer på i norsk politikk vil påvirkes. De rå populistene, som mener at handlingsregelen bare er teit og som påpeker at det er så mye viktig vi kan bruke pengene våre på – til enhver tid, vil gå harde tider i møte. Populistene vil bruke nesten ubegrenset med penger og forstår heller ikke at økonomisk politikk også handler om å skape vekst. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg må først innrømme at jeg er fascinert av USA. Jeg er fascinert av amerikansk retorikk, og jeg hadde ønsket at politisk retorikk i Norge hadde kunnet kommunisere mer med folks hjerter enn å alltid bare mobilisere folks hjerner. Jeg drømmer også om en politisk hverdag der det faktisk er lov å gjennomføre lengre resonnementer – flere minutter – fremfor de tjue sekundene vi norske politikere alltid blir presset inn i.

Men jeg er også veldig glad for at vi har politiske journalister som faktisk krever at vi svarer på det vi blir spurt om. Det skjer vel at journalistene føler at ikke vi heller gjør det, men å se Sarah Palin vase rundt med standardsvar som ikke passer konteksten i hele tatt er til tider ganske flaut.

Amerikanske politikere er ofte bedre enn norske i å tenne engasjementet hos folk, for eksempel med lange politiske foredrag, men som debattanter er ikke norske politikere så mye dårligere. Vi blir i alle fall tvunget til å bli konfrontert med at vi ikke svarer når vi ikke gjør det.

Etter alle disse debattene er det klart at mitt politiske hjerte er tapt til Joe Biden. Han er i alle fall den beste debattanten av de fire.

Det mest underlige i amerikansk valgkamp sett fra mitt ståsted er imidlertid persondyrkelsen. Og det Obama tenner hos folk ligner på mye av det vi har sett før. Det rare er fenomenet Sarah Palin. Amerikanerne vil ikke bare velge en leder som de vil skal være den beste sjefen, jeg tror de vil velge noen de kunne tenkt seg å ha som foreldrekontakt på skolen eller kompis på puben også. Mens ”regelen” i norsk politikk er at politikere ikke skal tro de er noe bedre enn andre, synes tilsvarende regel i amerikansk politikk at du som politiker skal være som velgeren din (og velgeren din er bedre enn andre).

Palin er som sagt et rart fenomen – en ekstrem konservativ kvinne i valgkampen Hun er imot abort, men for dødsstraff. I norsk politisk kontekst er dette noe selvmotsigende. Men hun står for noe i amerikansk politikk som er de samme kreftene som fikk George W. Bush til å bli valgt to ganger, nemlig at politikerne skal være noen velgerne identifiserer seg med: Noen helt ”vanlige” folk må inn i Det hvite hus. Men denne gangen håper jeg at amerikanerne tør velge noe ekstraordinært.

Etter å ha fulgt disse debattene, og tolket grafer og kurver som analyserer det hele, er det en annen ting jeg særlig har merket meg: Velgere liker ikke at politikere bruker tid til å kritisere andre i stedet for å snakke om egen politikk. Så det skal i alle fall jeg øve på å gjøre framover.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Med en svart kandidat til presidentposten har rasisme og de svartes sak selvsagt vært et tema i valgkampen. New York Times hadde noen interessante tall om dette her om dagen. Deres tall viste at blant de hvite var det 6 % som tenkte å stemme demokratisk, men som ikke ville gjøre det fordi Obama ”ikke er hvit nok”. Det kan føles som et ganske stort tall, men det kan også virke som det er det som har gjort at han egentlig har ligget litt etter de tallene som dagens økonomi og demografi i utgangspunktet ville gitt ham.

Generelt sett har det vært relativ lav valgdeltakelse blant den svarte befolkningen i USA. De svarte har i nyere tid ”alltid” stemt demokratisk. Oppslutningen blant svarte i dag er ca. 95 % for Obama og 2 % for McCain.

Identitet knyttet til hudfarge er vanskelig å forstå for nordmenn på besøk i USA, og kanskje spesielt i New York. Og det er klart at når forskjellene for få generasjoner siden var slaveri, så er selvsagt dette sår det tar mye lengre tid å lege enn et par generasjoner. Men kanskje kan vi håpe at en president med afrikansk far (selv om han kom til USA for å studere – ikke på et slaveskip) kan være med å lege de sårene som dette har laget i det amerikanske samfunnet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går presenterte den rødgrønne regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2009. Og vi ser at i verdens rikeste and er det mye en vel bruke penger på.

Men la oss da sjekke det mot samfunnets svakeste – barna – faktisk de uten foreldre:

I fjor bevilget regjeringen 5 mill kr for å foreberede en overføring av ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år fra utlendingsmyndighetene til barnevernet. Jeg stilte meg da litt ”undrende til om Regjeringens satsing på 5 mill. kroner til forberedelser av overføringen av ansvaret innebærer en tilstrekkelig satsing for å sikre denne gruppens behov for omsorg og trygghet”. Jeg kunne ha åpenbart uttrykt meg sterkere. 

For i årets budsjettproposisjon fra Barne- og likestillingsdepartementet kan vi lese at regjeringen har ”komen til at det ikkje vil vere praktisk mogeleg å overføre ansvaret for einslege, mindreårige asylsøkere over 15 år til barnevernet i 2009.”  Det er trist, men ikke overraskende. Regjeringen har flere ganger sagt at den jobber med å etablere flere sentre for enslige mindreårige uten at vi har fått vite noe mer konkret om hvor disse sentrene planlegges. Det er betimelig å spørre seg om hvor godt denne overføringen egentlig planlegges i departementet. Kombinert med en voldsom økning i antall asylsøkere, også enslige mindreårige, er det mye som tyder på at det er flere hoder enn spader som har vært i sanden når det gjelder bygging av omsorgssentre for denne sårbare gruppen. Enda verre enn at overføringen ikke kan gjennomføres er at det nok en gang knapt bevilges penger til disse barna. Usle 5,2 mill kr skal til neste år brukes til å ”styrkja eksisterande tilbod”. Av de 14 milliardene Regjeringen foreslår å bruke mer enn i fjor blir det altså satt av 5,2 mill kr til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år.

Det er flaut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er rimelig sikker på at dette aldri kunne ha skjedd i Norge. Kan noen tenke seg at et flertall fra Arbeiderpartiets Stortingsgruppe skulle ha stemt mot for eksempel klimaforliket eller pensjonsreformen fordi de angivelig ikke likte det kritiske innlegget lederen for Venstre eller Høyre holdt?  

Spørsmålet er hvilken lærdom som amerikanerne kan trekke av den lett absurde situasjonen jeg nå opplever på nært hold. For det første har vi fått bevis på at et marked uten regulering, kontroll og innsyn ikke fungerer. Det ”løsslippet” som Bush-administrasjonen har stått for, har ført til et marked uten kontroll og en finansnæring uten særlig ansvar. For det andre blir det tydeligere og tydeligere for flere og flere at president Bush er helt uten evne til å styre i kriser. Mannen er nesten usynlig når det blåser som verst og har overlatt det meste til finansministeren. Det er nok et vel så viktig bakteppe som forklarer gårsdagens stemmegivning blant republikanerne.  

Mens tidligere amerikanske presidenter har vist lederskap når USA har vært i krise, virker president Bush å være ute av stand til å gjøre annet enn å avholde møter som – kort sagt – ender med nye kriser og nye møter. Bush holder taler som folk ikke tror på, og har gjennom sine to perioder ikke vært i stand til å bygge de nødvendige politiske kompromisser i viktige saker. Jeg håper virkelig at dem som skal velge ny president her i landet, ser etter en ny leder, ikke en ny ”likandes kar”.

Finanskrisen i USA viser det Venstre har sagt lenge: Markedsøkonomien må fungere innenfor visse regler, og global økonomi må følges av globale politikk for å skape slike regler og rammer.  Så er det alltid slik at etter gode tider følger dårlige. Det er måten markedsøkonomien fungerer på. Stor fart i en periode gjør det nødvendig å ta seg inn i den neste. Man må rydde på kjøkkenet når gjestene har gått. Situasjonen er alvorlig, spesielt i USA, men det er ingen systemkrise. Fortsatt bygges realverdier i bedrifter og i det offentlige, og jeg tror jo at når ting har fått roet seg ned litt, så vil Kongressen til slutt velge å vedta en omfattende redningspakke for den amerikanske finansnæringen.  

Takket være handlingsregelen vil folk i Norge merke lite til finanskrisa. Vi har holdt igjen i de gode tidene, kan sitte stille i båten nå. Ja, det kan til og med tenkes at det er på sin plass å bruke noe mer oljepenger på sikt dersom det viser seg at ledigheten nå stiger betydelig. Men foreløpig har Norge har ekstremt lav arbeidsløshet og det vil gjøre vondt verre om vi gasser på nå, slik mange tar til orde for. Det er viktig at timingen blir rett. Statsbudsjettet som legges fram i neste uke må være tilpasset denne situasjonen og vårens lønnsoppgjør blir uhyre viktig. Dersom det ikke blir et moderat oppgjør, er det fare for at krisen forplanter seg der hjemme også.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det slo meg når jeg stod og kikket på FN-bygget. Al-Qaida har jo tidligere hatt FN som mål for sine terrorhandlinger. Da ikke rettet mot New York, men mot utenlandske stasjoner.

Hva om det hadde kommet et tredje fly innover New York 11. september 2001. Og at det flyet hadde rammet høyblokka til FN. Hvordan hadde ”krigen mot terror” blitt da? Hvor stor ville den internasjonale støtten blitt? Og hvordan hadde Irans rolle vært i dag? Krigen i Irak har jo egentlig bare en ”vinner”, og det er Iran.

Det er nok ikke sannsynlig at det hadde skjedd. Heller ikke ønskelig. Men tanken er verdt å dvele ved.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pakistan er et land uten offentlig påtale. Tusenvis av kvinner drepes daglig uten at de skyldige noen gang blir straffeforfulgt. Dette fordi de som er vitner eller vet noe om slike drap ofte finner det rimelig – derfor melder ingen det til politiet. Og en kan oppleve at slike drap refereres av media, men at de aldri blir etterforsket og at ingen blir straffet.

Det var det jeg tenkte på når bildet av Bhutto stod på FNs talerstol, og hennes mann hyllet henne, fordi hans makt går igjennom hennes minne. Han ropte at de som stod bak drapet måtte tas, at det internasjonale samfunnet måtte hjelpe til med å ta dem.

Jeg synes at det er riktig at det internasjonale samfunnet er med på å ta det ansvaret. Jeg synes at det internasjonale samfunnet skal bidra til å bygge demokrati i Pakistan. Men da forventer jeg, kjære president Zardari, at du begynner å straffeforfølge alle de andre kvinnedrapene som skjer i ditt land også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er glad i USA, og det river meg i hjertet at et så viktig land i verden er ledet av en slik president. Hvordan er det mulig at et stort, kunnskapsrikt, rikt land kan ha en president som:

- Mener ”kampen mot terror” er den største utenrikspolitiske utfordringen i verden.
- Mener kampen mot sult og fattigdom er uviktig.
- Som ikke er i stand til å ha en visjon om hvilken rolle FN og det internasjonale samfunn skal ha i tiden framover.
- Som bare klarer å si ”vi jobber med det” når verdensøkonomien vakler (etter hans knefall for finanslobbyens ønske om å ikke bli regulert).
- Og tilslutt klarer han i løpet av sin femten minutters tale å la være – med de utfordringe r verden i dag står ovenfor – å nevne ordet ”klima”.

Sorry George – verden vil ikke savne deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg sto der ved sperringene og konstaterte at vi ble for seine til vårt møte i UNDP, ble jeg uendelig glad over å være politiker i et land der jeg kan ta trikken på jobben. Der statsministerens, presiden tens og Kongens bevegelser ikke påvirker trafikken i byen jeg bor i. Ja, det er godt å bo i et land der det er mulig at en avis lager hovedoppslag på at samferdselsministeren kanskje brøt fartsgrensene, mens dette i mange andre land ville bli oppfattet som komisk.

Dette er ikke bare søtt, sjarmerende og billig. Det er først og fremst en enorm styrke for demokratiet, at det er mulig for enhver borger å si hva de mener til en politiker og at politikere lever vanlige liv blant vanlige mennesker. Det innebærer at politikernes rolle som ombud for sine velgere blir mulig å gjennomføre på en skikkelig måte. Og sist men ikke minst: Rommet for konspirasjonsteorier minker enormt.

Dersom du bor på Grünerløkka i Oslo og ser Kristin Halvorsen på Kiwi, eller du tar trikken hver morgen med Odd Einar Dørum eller du støter på Carl I. Hagen på IKEA, blir det vanskelig å lage teorier lik de som oppstår i USA. Som at månelandingen var laget av Hollywood eller at 11. september var regissert av Georg Bush. Eller som en cowboy i Laramie, Wyoming, sa til oss nordmenn: ”Det med sånne klimagreier er bare noe staten har funnet på for at bensinen skal koste mer.”

La oss bare håpe vi kan beholde det norske folkedemokratiet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For litt over et år siden bodde jeg på Marriott Hotel i Islamabad, derfor gir bildene derfra et solid søkk i magen. ”Krigen mot terror”, som USAs president startet etter angrepet på New York, viser igjen at det er først og fremst landene i Pakistans region som lider under terrorens mareritt. Det skjøre demokratiet i Pakistan blir stadig mer presset, noe bildene fra Islamabad i helgen viser. Ekstra sterkt blir det når man tenker det er ”mitt” hotellrom som brenner ….

Men det jeg egentlig hadde tenkt og skrive, er at jeg er i New York på vegne av Stortinget for å delta på FNs 63. generalforsamling. Her blir jeg fram til 16. oktober. I denne tiden aktiviserer jeg bloggen min hos VG. Jeg prøver mediet for å se om det er noen interesse for dette, og om dette er en kommunikasjonsform som passer for meg. Gi gjerne dine innspill.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende