Det skjelver i grunnvollene i finansnæringen i USA. Noen snakker om at det er like ille som på slutten av 1920-tallet. Det er imidlertid mye som er forskjellig fra slutten av 1920-tallet. Da gikk 9000 banker konkurs i USA, og 3 % av USAs befolkning ansatt i det offentlige.
I dag er 30% av USAs befolkning ansatt i offentlig sektor. Denne gangen gikk det bare noen uker før regjeringen satte inn mottiltak mot krisen – ikke slik som sist, da det primært var markedsaktørene som skulle rydde opp i første omgang. Om mottiltakene vil ha ønsket effekt er en annen sak.
Det som er åpenbart er at finanskrisen får virkninger langt utover det som skjer innenfor USAs grenser, noe også de internasjonale initiativene de siste dagene viser.
Jeg tror også at måten vi kommuniserer på i norsk politikk vil påvirkes. De rå populistene, som mener at handlingsregelen bare er teit og som påpeker at det er så mye viktig vi kan bruke pengene våre på – til enhver tid, vil gå harde tider i møte. Populistene vil bruke nesten ubegrenset med penger og forstår heller ikke at økonomisk politikk også handler om å skape vekst.
Når utfordringer i politikken blir definert som et mål om at veiene skal være så gode at en skal kunne kjøre i fylla – da er de store tankene om å bygge et samfunn som gir folk reell trygghet for jobb, skole, hus og heim neppe det som sitter fremst i pannebrasken. Derfor tror jeg at finanskrisen vil være med på å vekke folk opp fra det jeg kaller ”Frp-ørska”.