Nå har jeg fulgt to presidentdebatter og en visepresidentdebatt. De har vært interessante både med hensyn til det å prøve å forstå hva som får amerikanske velgere til ”å tikke”, men kanskje først og fremst i forhold til likheter og forskjeller med norske valgkamper.
Jeg må først innrømme at jeg er fascinert av USA. Jeg er fascinert av amerikansk retorikk, og jeg hadde ønsket at politisk retorikk i Norge hadde kunnet kommunisere mer med folks hjerter enn å alltid bare mobilisere folks hjerner. Jeg drømmer også om en politisk hverdag der det faktisk er lov å gjennomføre lengre resonnementer – flere minutter – fremfor de tjue sekundene vi norske politikere alltid blir presset inn i.
Men jeg er også veldig glad for at vi har politiske journalister som faktisk krever at vi svarer på det vi blir spurt om. Det skjer vel at journalistene føler at ikke vi heller gjør det, men å se Sarah Palin vase rundt med standardsvar som ikke passer konteksten i hele tatt er til tider ganske flaut.
Amerikanske politikere er ofte bedre enn norske i å tenne engasjementet hos folk, for eksempel med lange politiske foredrag, men som debattanter er ikke norske politikere så mye dårligere. Vi blir i alle fall tvunget til å bli konfrontert med at vi ikke svarer når vi ikke gjør det.
Etter alle disse debattene er det klart at mitt politiske hjerte er tapt til Joe Biden. Han er i alle fall den beste debattanten av de fire.
Det mest underlige i amerikansk valgkamp sett fra mitt ståsted er imidlertid persondyrkelsen. Og det Obama tenner hos folk ligner på mye av det vi har sett før. Det rare er fenomenet Sarah Palin. Amerikanerne vil ikke bare velge en leder som de vil skal være den beste sjefen, jeg tror de vil velge noen de kunne tenkt seg å ha som foreldrekontakt på skolen eller kompis på puben også. Mens ”regelen” i norsk politikk er at politikere ikke skal tro de er noe bedre enn andre, synes tilsvarende regel i amerikansk politikk at du som politiker skal være som velgeren din (og velgeren din er bedre enn andre).
Palin er som sagt et rart fenomen – en ekstrem konservativ kvinne i valgkampen Hun er imot abort, men for dødsstraff. I norsk politisk kontekst er dette noe selvmotsigende. Men hun står for noe i amerikansk politikk som er de samme kreftene som fikk George W. Bush til å bli valgt to ganger, nemlig at politikerne skal være noen velgerne identifiserer seg med: Noen helt ”vanlige” folk må inn i Det hvite hus. Men denne gangen håper jeg at amerikanerne tør velge noe ekstraordinært.
Etter å ha fulgt disse debattene, og tolket grafer og kurver som analyserer det hele, er det en annen ting jeg særlig har merket meg: Velgere liker ikke at politikere bruker tid til å kritisere andre i stedet for å snakke om egen politikk. Så det skal i alle fall jeg øve på å gjøre framover.