Et velferdssamfunn kan ofte måles på hvordan barn blir tatt vare på. Når en er i FN og lærer om bistand er oftest historier om barna ofte de mest hjerteskjærende. Ikke alt går bra med tusenårsmålene rundt barn, men det er faktisk ganske flott å tenke på at siden jeg ble født har barnedødeligheten i verden gått ned med 60%.

I går presenterte den rødgrønne regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2009. Og vi ser at i verdens rikeste and er det mye en vel bruke penger på.

Men la oss da sjekke det mot samfunnets svakeste – barna – faktisk de uten foreldre:

I fjor bevilget regjeringen 5 mill kr for å foreberede en overføring av ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år fra utlendingsmyndighetene til barnevernet. Jeg stilte meg da litt ”undrende til om Regjeringens satsing på 5 mill. kroner til forberedelser av overføringen av ansvaret innebærer en tilstrekkelig satsing for å sikre denne gruppens behov for omsorg og trygghet”. Jeg kunne ha åpenbart uttrykt meg sterkere. 

For i årets budsjettproposisjon fra Barne- og likestillingsdepartementet kan vi lese at regjeringen har ”komen til at det ikkje vil vere praktisk mogeleg å overføre ansvaret for einslege, mindreårige asylsøkere over 15 år til barnevernet i 2009.”  Det er trist, men ikke overraskende. Regjeringen har flere ganger sagt at den jobber med å etablere flere sentre for enslige mindreårige uten at vi har fått vite noe mer konkret om hvor disse sentrene planlegges. Det er betimelig å spørre seg om hvor godt denne overføringen egentlig planlegges i departementet. Kombinert med en voldsom økning i antall asylsøkere, også enslige mindreårige, er det mye som tyder på at det er flere hoder enn spader som har vært i sanden når det gjelder bygging av omsorgssentre for denne sårbare gruppen. Enda verre enn at overføringen ikke kan gjennomføres er at det nok en gang knapt bevilges penger til disse barna. Usle 5,2 mill kr skal til neste år brukes til å ”styrkja eksisterande tilbod”. Av de 14 milliardene Regjeringen foreslår å bruke mer enn i fjor blir det altså satt av 5,2 mill kr til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år.

Det er flaut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til er det spennende å tenke: Hva om det hadde skjedd noe helt annet?

Det slo meg når jeg stod og kikket på FN-bygget. Al-Qaida har jo tidligere hatt FN som mål for sine terrorhandlinger. Da ikke rettet mot New York, men mot utenlandske stasjoner.

Hva om det hadde kommet et tredje fly innover New York 11. september 2001. Og at det flyet hadde rammet høyblokka til FN. Hvordan hadde ”krigen mot terror” blitt da? Hvor stor ville den internasjonale støtten blitt? Og hvordan hadde Irans rolle vært i dag? Krigen i Irak har jo egentlig bare en ”vinner”, og det er Iran.

Det er nok ikke sannsynlig at det hadde skjedd. Heller ikke ønskelig. Men tanken er verdt å dvele ved.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det å se Pakistans nye president Asif Ali Zardari bestige talerstolen i FNs generalsforsamling i dag var en spesiell opplevelse. Han brukte hele talen på å hylle sin kone Benazir Bhutto. Han åpnet innlegget med å plassere et bilde av henne på talerstolen. Politisk er dette ikke underlig. Mannens legitimitet er helt og fullt basert på hans avdøde kones status. Det som er underlig for meg er at et samfunn som det pakistanske kan dyrke en kvinnelig leder på denne måten.

Pakistan er et land uten offentlig påtale. Tusenvis av kvinner drepes daglig uten at de skyldige noen gang blir straffeforfulgt. Dette fordi de som er vitner eller vet noe om slike drap ofte finner det rimelig – derfor melder ingen det til politiet. Og en kan oppleve at slike drap refereres av media, men at de aldri blir etterforsket og at ingen blir straffet.

Det var det jeg tenkte på når bildet av Bhutto stod på FNs talerstol, og hennes mann hyllet henne, fordi hans makt går igjennom hennes minne. Han ropte at de som stod bak drapet måtte tas, at det internasjonale samfunnet måtte hjelpe til med å ta dem.

Jeg synes at det er riktig at det internasjonale samfunnet er med på å ta det ansvaret. Jeg synes at det internasjonale samfunnet skal bidra til å bygge demokrati i Pakistan. Men da forventer jeg, kjære president Zardari, at du begynner å straffeforfølge alle de andre kvinnedrapene som skjer i ditt land også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går besteg USAs president verdens talerstol i FNs 63. generalforsamling. Her skulle han holde sin avskjedstale til verden etter sin tid som president. Jeg må bare si en ting: Samme hva som skjer i høstens valg, verre kan det ikke bli!

Jeg er glad i USA, og det river meg i hjertet at et så viktig land i verden er ledet av en slik president. Hvordan er det mulig at et stort, kunnskapsrikt, rikt land kan ha en president som:

- Mener ”kampen mot terror” er den største utenrikspolitiske utfordringen i verden.
- Mener kampen mot sult og fattigdom er uviktig.
- Som ikke er i stand til å ha en visjon om hvilken rolle FN og det internasjonale samfunn skal ha i tiden framover.
- Som bare klarer å si ”vi jobber med det” når verdensøkonomien vakler (etter hans knefall for finanslobbyens ønske om å ikke bli regulert).
- Og tilslutt klarer han i løpet av sin femten minutters tale å la være – med de utfordringe r verden i dag står ovenfor – å nevne ordet ”klima”.

Sorry George – verden vil ikke savne deg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag begynner årets Generalforsamling i FN og i går var det såkalt høynivåmøte om Afrika i den samme salen. Det betyr at de fleste statslederne er til stede i New York. Det innebærer igjen at hele byen virker avstengt. Det kryr av enorme mengder av New York politi på hvert eneste gatehjørne på hele midtre del av byen. Byen virker ”okkupert” av viktige statsledere. Den som er årsaken til det meste av oppstyret, George W. Bush, holder sin siste tale til verden i dag. Likevel sperret han av hele FN og halve New York fordi han skulle bevege seg igjennom byen.

Når jeg sto der ved sperringene og konstaterte at vi ble for seine til vårt møte i UNDP, ble jeg uendelig glad over å være politiker i et land der jeg kan ta trikken på jobben. Der statsministerens, presiden tens og Kongens bevegelser ikke påvirker trafikken i byen jeg bor i. Ja, det er godt å bo i et land der det er mulig at en avis lager hovedoppslag på at samferdselsministeren kanskje brøt fartsgrensene, mens dette i mange andre land ville bli oppfattet som komisk.

Dette er ikke bare søtt, sjarmerende og billig. Det er først og fremst en enorm styrke for demokratiet, at det er mulig for enhver borger å si hva de mener til en politiker og at politikere lever vanlige liv blant vanlige mennesker. Det innebærer at politikernes rolle som ombud for sine velgere blir mulig å gjennomføre på en skikkelig måte. Og sist men ikke minst: Rommet for konspirasjonsteorier minker enormt.

Dersom du bor på Grünerløkka i Oslo og ser Kristin Halvorsen på Kiwi, eller du tar trikken hver morgen med Odd Einar Dørum eller du støter på Carl I. Hagen på IKEA, blir det vanskelig å lage teorier lik de som oppstår i USA. Som at månelandingen var laget av Hollywood eller at 11. september var regissert av Georg Bush. Eller som en cowboy i Laramie, Wyoming, sa til oss nordmenn: ”Det med sånne klimagreier er bare noe staten har funnet på for at bensinen skal koste mer.”

La oss bare håpe vi kan beholde det norske folkedemokratiet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende