Det å se Pakistans nye president Asif Ali Zardari bestige talerstolen i FNs generalsforsamling i dag var en spesiell opplevelse. Han brukte hele talen på å hylle sin kone Benazir Bhutto. Han åpnet innlegget med å plassere et bilde av henne på talerstolen. Politisk er dette ikke underlig. Mannens legitimitet er helt og fullt basert på hans avdøde kones status. Det som er underlig for meg er at et samfunn som det pakistanske kan dyrke en kvinnelig leder på denne måten.
Pakistan er et land uten offentlig påtale. Tusenvis av kvinner drepes daglig uten at de skyldige noen gang blir straffeforfulgt. Dette fordi de som er vitner eller vet noe om slike drap ofte finner det rimelig – derfor melder ingen det til politiet. Og en kan oppleve at slike drap refereres av media, men at de aldri blir etterforsket og at ingen blir straffet.
Det var det jeg tenkte på når bildet av Bhutto stod på FNs talerstol, og hennes mann hyllet henne, fordi hans makt går igjennom hennes minne. Han ropte at de som stod bak drapet måtte tas, at det internasjonale samfunnet måtte hjelpe til med å ta dem.
Jeg synes at det er riktig at det internasjonale samfunnet er med på å ta det ansvaret. Jeg synes at det internasjonale samfunnet skal bidra til å bygge demokrati i Pakistan. Men da forventer jeg, kjære president Zardari, at du begynner å straffeforfølge alle de andre kvinnedrapene som skjer i ditt land også.
I dag begynner årets Generalforsamling i FN og i går var det såkalt høynivåmøte om Afrika i den samme salen. Det betyr at de fleste statslederne er til stede i New York. Det innebærer igjen at hele byen virker avstengt. Det kryr av enorme mengder av New York politi på hvert eneste gatehjørne på hele midtre del av byen. Byen virker ”okkupert” av viktige statsledere. Den som er årsaken til det meste av oppstyret, George W. Bush, holder sin siste tale til verden i dag. Likevel sperret han av hele FN og halve New York fordi han skulle bevege seg igjennom byen.
Når jeg sto der ved sperringene og konstaterte at vi ble for seine til vårt møte i UNDP, ble jeg uendelig glad over å være politiker i et land der jeg kan ta trikken på jobben. Der statsministerens, presiden tens og Kongens bevegelser ikke påvirker trafikken i byen jeg bor i. Ja, det er godt å bo i et land der det er mulig at en avis lager hovedoppslag på at samferdselsministeren kanskje brøt fartsgrensene, mens dette i mange andre land ville bli oppfattet som komisk.