Det er både spennende og skremmende å oppleve finanskrisen her i USA på nært hold. I går kveld kom jeg til Washington akkurat i det Representantenes Hus avslo hele ”redningspakken” for den amerikanske finansnæringen. Hovedinntrykket etter å ha fulgt begivenhetene de siste timene er at det er et helt annet ”anarki” i de amerikanske politiske partiene, enn i de norske. Det virker som om det er mangel på ledelse i begge partier, spesielt i den republikanske leiren, og det er unektelig et paradoks at presidentens og finansministerens eget parti stemmer ned det som skulle være den store redningsplanken for å komme seg ut av krisen. I dag skylder alle på alle, mens landet skritt for skritt nærmer seg den store krisen.  

Jeg er rimelig sikker på at dette aldri kunne ha skjedd i Norge. Kan noen tenke seg at et flertall fra Arbeiderpartiets Stortingsgruppe skulle ha stemt mot for eksempel klimaforliket eller pensjonsreformen fordi de angivelig ikke likte det kritiske innlegget lederen for Venstre eller Høyre holdt?  

Spørsmålet er hvilken lærdom som amerikanerne kan trekke av den lett absurde situasjonen jeg nå opplever på nært hold. For det første har vi fått bevis på at et marked uten regulering, kontroll og innsyn ikke fungerer. Det ”løsslippet” som Bush-administrasjonen har stått for, har ført til et marked uten kontroll og en finansnæring uten særlig ansvar. For det andre blir det tydeligere og tydeligere for flere og flere at president Bush er helt uten evne til å styre i kriser. Mannen er nesten usynlig når det blåser som verst og har overlatt det meste til finansministeren. Det er nok et vel så viktig bakteppe som forklarer gårsdagens stemmegivning blant republikanerne.  

Mens tidligere amerikanske presidenter har vist lederskap når USA har vært i krise, virker president Bush å være ute av stand til å gjøre annet enn å avholde møter som – kort sagt – ender med nye kriser og nye møter. Bush holder taler som folk ikke tror på, og har gjennom sine to perioder ikke vært i stand til å bygge de nødvendige politiske kompromisser i viktige saker. Jeg håper virkelig at dem som skal velge ny president her i landet, ser etter en ny leder, ikke en ny ”likandes kar”.

Finanskrisen i USA viser det Venstre har sagt lenge: Markedsøkonomien må fungere innenfor visse regler, og global økonomi må følges av globale politikk for å skape slike regler og rammer.  Så er det alltid slik at etter gode tider følger dårlige. Det er måten markedsøkonomien fungerer på. Stor fart i en periode gjør det nødvendig å ta seg inn i den neste. Man må rydde på kjøkkenet når gjestene har gått. Situasjonen er alvorlig, spesielt i USA, men det er ingen systemkrise. Fortsatt bygges realverdier i bedrifter og i det offentlige, og jeg tror jo at når ting har fått roet seg ned litt, så vil Kongressen til slutt velge å vedta en omfattende redningspakke for den amerikanske finansnæringen.  

Takket være handlingsregelen vil folk i Norge merke lite til finanskrisa. Vi har holdt igjen i de gode tidene, kan sitte stille i båten nå. Ja, det kan til og med tenkes at det er på sin plass å bruke noe mer oljepenger på sikt dersom det viser seg at ledigheten nå stiger betydelig. Men foreløpig har Norge har ekstremt lav arbeidsløshet og det vil gjøre vondt verre om vi gasser på nå, slik mange tar til orde for. Det er viktig at timingen blir rett. Statsbudsjettet som legges fram i neste uke må være tilpasset denne situasjonen og vårens lønnsoppgjør blir uhyre viktig. Dersom det ikke blir et moderat oppgjør, er det fare for at krisen forplanter seg der hjemme også.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende